Trond Einarsen (33) har hele livet definert seg selv som “sånn passe” interessert i fotball. Strengt talt interesserer han seg bare for laget sitt dersom de spiller en avgjørende kamp om ligagull, cupgull eller noe i den størrelsesordenen.
Einarsens store problem er at laget hans er en typisk evigvarende midt på tabellen lag. Aldri gode nok til å vinne noe som helst, men gode nok til å holde seg i den øverste ligaen.
Men slik skulle det ikke bli dette året.
– En kompis fortalte meg at hvis laget bare vinner denne kampen, hadde de seriøst gode sjanser til å vinne hele serien, sier Einarsen. – Så jeg hang meg på, og tok en guttekveld for å se fotballkamp. Ærlig talt begynte det like gørrkjedelig som alltid, men jammen vant de ikke kampen, og jeg tok meg selv i å være skikkelig gira på slutten av andre omgang.
Medgangssupporteren Trond Einarsen var nå bitt av basillen, og kunne ikke vente til neste kamp som, ved seier, ville garantere gull til laget hans.
– Jeg var dritspent, og klar for å se kamp, forklarer Einarsen. Samme gjeng hang hos Tobben for å se kampen, og jeg var helt med. Jublet spontant ved scoringer, og kjente jeg ble nervøs når utligningen kom på slutten av kampen. Men heldigvis scoret vi i de siste minuttene, og gullmedaljen var ett faktum.
– Jeg skrek vel noe som “jaaaaa, gulll!”, men så føltes det bare tomt og meningsløst. Mens de andre guttene lå på gulvet og gråt av glede, stod jeg der, midt blant dem, og følte ingenting. Ingen indre glede av noe slag.
– Hva i livet mitt endrer seg nå liksom, spør Einarsen retorisk. Jeg har fortsatt samme møkkajobb. Kjæresten min er fortsatt sur. Hva skal liksom ett dumt gull til ett fotballag gjøre for meg? Møkkagreier, sier han mens han sparker hardt i bakken og furter.
