Gnagende dårlig samvittighet siden sist farsdag.
Det var tidlig søndag den 10. november i fjord at Emil Nystad (36) skulle bli vekket av barna sine på farsdagen. Her skulle han få frokost på sengen og en innpakket gave.
Jeg husker det som det skulle vært i går. Mens jeg tygde i meg en elendig skjært skive med brunost med den ene hånden, pakket jeg opp gaven med den andre. Av barna mine fikk jeg et krus, noe som er praktisk da jeg drikker kaffe. Men da jeg leste teksten på det – “Verdens beste pappa!” – ble jeg stum. Jeg er da overhode ikke verdens beste pappa. Hva mente de med dette? Var de ironiske?
Nystad forklarer at han etter alt og dømme ikke var utsatt for en bevisst spøk fra barnas side. De gav ham en klem og gratulerte han igjen.
Jeg følte meg så råtten da jeg satt der og mottok klemmer fra barna mine. Noen hadde holdt dem alvorlig for narr. Når jeg er med Karoline (datteren, red.anm) på turn så følger jeg ikke med engang. Jeg sitter bare og spiller på mobilen. Når min sønn vil ut og spille fotball, lyver jeg for ham og sier at jeg ikke har tid. Dette er bare toppen av isberget av grunner til at jeg slett ikke er verdens beste far.
Beholdt kruset
Nystad valgte den enkle veien ut, nemlig å ta i mot gaven fra barna sine. Han valgte å leve en løgn istedenfor å fortelle den tøffe sannheten. Men da dagene gikk følte han det sorte hullet inni seg selv vokse.
Hver eneste gang jeg åpnet det fordømte kjøkkenskapet lyste kruset mot meg. Hver eneste gang. Dager ble til uker, og uker ble til måneder. Jeg klarte ikke sove, hadde dårlig apetitt og var generelt i dårlig humør. Samvittigheten kvelte meg.
Dråpen som fikk begeret til å renne over
Nystad kom onsdag ettermiddag hjem fra en jobbreise, trøtt og klar for å bare slappe av. Da han hadde satt seg ned på sofaen, kom ungene inn med et nytt spill de hadde fått, og kruset.
Kruset. Ungene og min kone hadde laget kakao etter middag, og de ville så gjerne at jeg skulle smake. Da jeg så på spillet som jeg innså at jeg slett ikke hadde lyst å spille fordi det så skikkelig kjedelig ut, og jeg var trøtt, ble det for mye. Sannheten måtte ut.
Barna reagerte svært ulikt etter å ha blitt forklart at faren deres slett ikke er verdens beste, og at kruset nok må ut.
Min datter reagerte med å forklare meg at hun hater meg sinnsykt, hvorpå hun gikk inn på rommet sitt og lukket døren forholdsvis bestemt etter seg. Min sønn derimot tok det hele med bedre fatning. Heldigvis har begge to verdens beste mamma, så jeg tror det hele skal gå seg greit til med tid og stunder.
